EVENTYRETS EVENTYR

l. EVENTYRETS EVENTYR

Før vi ser på kunsteventyret som genre, vil vi se på de eventyrene som berettes innenfor eventyrets ramme, og spørre om ikke "Sneedronningen" inneholder elementer til et program for eventyrdiktning. Selve hovedkomposisjonen indikerer at mytene har nær forbindelse med menneskenes liv: 2.-7. fortelling er en aktualisering av mytestoffet ved at det appliseres på to barns hverdag. Myte og eventyr bekrefter ved dette også hverandre.
[···]
Vi har til slutt [···] beretning, som ligger svært nær til eventyret om Klods-Hans. Gerda er villig til å ta eventyr på alvor. Hennes feiltagelse har sin grunn i at hun ikke kombinerer forestillingene i eventyret med sin fornuftsevne (som er noe annet enn forstandsevnen). Når hun kunne anta at prinsens ransel var Kays slede, er dette en fortolkning som ikke bygger på ettertanke, men på egne ønsker og åpenbart urimelige premisser. Eventyrenes forestillinger må altså omtolkes før de kan anvendes på menneskeverdenen.
Landskap og stemninger skildres på en måte som folkeeventyrene ikke har plass for, ofte blir naturen stemningsbakgrunn for personenes følelsesliv.
Selvstendige humoristiske poeng, f.eks. om kammertjenerens kammertjener, finner vi sjelden i folkeeventyrene. Her ligger humoren innbefattet i selve handlingen.
Mens folkeeventyrene bare inneholder de elementer som er strengt nødvendige for at handlingen skal kunne beskrives, inneholder altså kunsteventyret gjerne elementer utover dette. Handlingens enhet er slik ikke noe overordnet ideal.

Alvhild Dvergsdal, "Snedronningen: et eventyr for voksne."