l. EVENTYRETS EVENTYR
Før vi ser på kunsteventyret som genre, vil vi se
på de eventyrene som berettes innenfor eventyrets ramme, og
spørre om ikke "Sneedronningen" inneholder elementer til et
program for eventyrdiktning.
Selve hovedkomposisjonen indikerer at mytene har
nær forbindelse med menneskenes liv: 2.-7. fortelling er en
aktualisering av mytestoffet ved at det appliseres på to barns
hverdag. Myte og eventyr bekrefter ved dette også hverandre.
[···]
Vi har til slutt [···] beretning, som ligger
svært nær til eventyret om Klods-Hans. Gerda er villig til å ta
eventyr på alvor. Hennes feiltagelse har sin grunn i at hun ikke kombinerer forestillingene i eventyret med sin fornuftsevne (som
er noe annet enn forstandsevnen). Når hun kunne anta at prinsens
ransel var Kays slede, er dette en fortolkning som ikke bygger på
ettertanke, men på egne ønsker og åpenbart urimelige premisser.
Eventyrenes forestillinger må altså omtolkes før de kan anvendes
på menneskeverdenen.
Landskap og stemninger
skildres på en måte som folkeeventyrene ikke har plass for, ofte
blir naturen stemningsbakgrunn for personenes følelsesliv.
Selvstendige humoristiske
poeng, f.eks. om kammertjenerens kammertjener, finner vi sjelden
i folkeeventyrene. Her ligger humoren innbefattet i selve
handlingen.
Mens folkeeventyrene bare inneholder de elementer
som er strengt nødvendige for at handlingen skal kunne beskrives,
inneholder altså kunsteventyret gjerne elementer utover dette.
Handlingens enhet er slik ikke noe overordnet ideal.
Alvhild Dvergsdal, "Snedronningen: et eventyr for voksne."
No hay comentarios:
Publicar un comentario